Jeg bygde en KI-avis. Så trakk jeg pluggen.

Mye av det kunstig intelligens kan gjøre i en lokalredaksjon, er også noe KI burde gjøre. Men ikke alt.

Håvard Wannebo, KI-mentor i LLA

I fjor satte jeg opp et system som lignet påfallende på en norsk lokalavis. Det kunne selv finne potensielle nyhetssaker fra Larvik, vurdere dem, velge eller vrake, og skrive dem ferdig i gjenkjennelig journalistisk form.

Etter noen kvelder med prøving og feiling kunne jeg smile for meg selv foran datamaskinen, da KI-en serverte meg saker som fint kunne ha blitt publisert. Med spisse og fine vinklinger, til og med ingresser og titler.

Systemet mitt kunne lett ha blitt skalert opp til å ta imot og besvare tips via e-post, SMS-er, Signal eller whatever. Hadde jeg brukt enda noen kvelder, kunne det enkelt blitt rullet ut i lokalavisdrakt og markedsført bredt og billig i nærområdet.

Jeg kunne styrket det ved å innhente en bred og grundig analyse av sårbarhetene til eksisterende lokalavis, markedspotensial i dekningsområdet, hvem som kan tenkes å ville betale annonsekroner og så videre. Alt dette kan gjøres hysterisk enkelt ved hjelp av KI.

Jeg lot systemet leve en stund som et eksperiment, men publiserte aldri en eneste sak på det åpne nettet. Jeg sparret litt med andre KI-interesserte mediefolk om selve teknologien, men det neste valget var veldig enkelt.

Det er dette som er det nye. Terskelen for å starte noe som ser ut som en lokalavis er i ferd med å forsvinne. Det som tidligere krevde en redaksjon, et nettverk, en utgivelsesplan og et varemerke bygget over tid, kan i dag settes opp av én person på noen ettermiddager. Teknisk er det ikke lenger en bragd å starte lokalavis. Det kan gjøres som en konfigurasjonsjobb.

Internasjonalt har fenomenet fått tilnavnet «pink slime» — nettsteder som etterligner lokaljournalistikk, men som i realiteten er automatisert innholdsproduksjon uten den redaksjonelle ryggraden som gjør journalistikk til journalistikk. I USA har fenomenet vokst kraftig de siste årene, gjerne med politisk slagside kamuflert som uavhengig lokalpresse. Norge har foreløpig sett lite av dette, men de første initiativene — som Melhusposten — viser at det er fullt mulig også i Norge.

Nettopp derfor er dette et valg vi må ta, ikke en debatt vi kan utsette.

Jeg mener teknologien selv er nøytral. Den samme modellen som kan fabrikkere en falsk lokalavis som jobber fullstendig autonomt, kan også transkribere et kommunestyremøte for en vaskeekte lokalredaksjon.

Den samme arbeidsflyten som kan produsere 40 saker i timen uten menneskelig inngripen, kan også frigjøre 40 minutter om dagen for en journalist som trenger tid til kildene sine. Forskjellen ligger ikke i verktøyet, men i hva man velger å gjøre med mulighetene.

Journalistikk er ikke en tekst. Det er ikke en overskrift, en ingress og fem avsnitt i riktig rekkefølge. Journalistikk er valgene bak teksten — hvem man snakker med, hva man lar være å skrive, hvilke kilder man utfordrer, hvilke man beskytter. Det er vurderingene før publisering og ansvaret etter. En språkmodell kan etterligne formen, men den kan ikke ta ansvaret.

Derfor er det enkleste svaret på automatisert innholdsproduksjon også det eldste: ekte journalistikk. Saker skrevet av mennesker som er fysisk til stede i lokalsamfunnet. Det er ingenting en språkmodell kan gjøre som erstatter dét.

Det jeg bygde i fjor, kunne ha passert som en avis for en uoppmerksom leser. Det jeg kunne bygd med de langt kraftigere verktøyene som fins nå, kunne vært enda bedre. Det er kanskje det mest urovekkende ved det hele. Men det jeg bygde, var ingen avis, og jeg velger selv å heller ikke gjøre det ved denne eller neste korsvei.

Vi har et valg å ta i norske redaksjoner nå. Ikke om vi skal bruke KI, for KI er kommet for å bli. Diskusjonen bør handle om hva KI skal være for oss. Skal det være et verktøy som gjør oss bedre, eller skal det være en snarvei utenom selve jobben?

Jeg vet hva jeg valgte den kvelden jeg skrudde av mitt eget eksperiment.